Vikersundbakken

v/Ole Eivind Fuhre, 12.10.2017

Vikersund Skiklubb ble stiftet i 1894 og drev etter hvert med hopp og langrenn, men hadde ingen permanent bakke. Det ble preparert snøhopp på forskjellige steder rundt Vikersund, og en av de siste var Bakkevahlbakken litt sør for dagens alpinløype. Der ble det hoppet rundt 40 meter, noe som ikke var så lite den gang. I Modum var jo også Gustadbakken hvor det ble satt verdensrekord i 1902 med 41 meter. Denne rekorden sto helt til 1909. I 1912 ble det nok en rekord der på 47 meter. Modum skiklubb arrangerte også Hovedlandsrenn der i 1915 med Kong Haakon tilstede.

Det var nok med en viss sjalusi Vikersundingene så på Gustadbakken og i 1934 ble det nedsatt en komite for å forsøke å bygge en permanent bakke av en viss størrelse. Den senere bakkesjef Kristian Hovde var komiteens formann, men den som kom til å bli den viktigste av medlemmene var banemester (NSB) Gustav N. Hovde. Etter noen forsøk fant han et bakkeemne der hvor storbakken ligger i dag. Hovde hadde nivelleringsferdigheter og etter tegninger av ing. Tunold-Hansen fra Kongsberg ble bakken oppmålt og Gustav Hovde mente det kunne hoppes 90 meter der. Det var jo gigantisk og mange dro nok på smilebåndet av det, men Hovde fikk rett.

Arbeidet med utgraving og planering ble påbegynt våren 1935, og da den var ferdig til prøvehopping den 29. januar 1936 hadde den kostet 6290 kroner. Bakken skulle prøves og det var den lokale Birger Henriksen som fikk kastet seg foran Arne Martinsen og ble førstemann utfor, noe Martinsen var litt sur for resten av livet. Reidar Andersen prøvde også bakken som hadde en veldig høy svevkurve, og etter justering av hoppet landet han på 86 meter.

Bakken ble offisielt åpnet den 16. februar 1936 med renn og 25 innbudte hoppere. Banemester Hovde ble takket for sin innsats som byggeleder av foreningens formann, og fikk også æren av å holde åpningstalen og erklærte den for offisielt åpnet. Hovde kan nok fortjene tittelen: «Vikersundbakkens far.»

Vinner av det første rennet ble Hilmar Myhra som også ble rekordinnehaver med 85 meter, men med startnummer 1 hoppet den senere legendariske bakkesjef Kristian Hovde i eldste klasse.

Det arrangert flere renn uten nye rekorder i tiden før krigen og under krigen var alt lagt ned. Men vinteren 1946 kom det første rennet og ny rekord på 87.5 meter av Arnold Kongsgård, noe han forbedret året etter til 88.5 meter.

1951 var en snørik vinter og det var tid for Vikersundrenn. Arne Hoel fra Lyn tok over bakkerekorden med 98 meter. Det begynte å nærme seg Kristian Hovdes drøm om å passere 100 meter. Planica hadde jo passert 100 i 1936 (Sepp Bradl) så det var jo lov å drømme. Men Vikersund ble snytt for å bli først over 100 av Rena og Voss noen uker før Arne Hoel klarte det i Vikersund i 1957 med 101 meter.

Med sine gode forbindelser til Ingeniørvåpenet på Hvalsmoen fikk Kristian Hovde maskinhjelp til bakken flere ganger på slutten 50 og begynnelsen av 60 tallet og rekordene ble stadig litt lengre; Asbjørn Osnes i 1958 med 108.5 meter. Virkelig toppstemning var det i 1960 da Paavo Lukariniemi slo til med 116.5 meter og Marku Maatela 115 meter. Torgeir Brandtzæg hadde et prøvehopp på 119.5 meter i 1963, men finnens rekord overlevde til gamlebakken var historie.

Drømmen om de store lengdene levde hos mange i bygda, og kanskje særlig hos Kristian Hovde og Ottar Grøtterud. Ønsket om skiflyvningsbakke kom og det var ikke bare i Vikersund, men også på Rena. Etter hard dyst vant Vikersund og etter mye og flott arbeid av mange, både firmaer og enkeltpersoner ble bakken ferdig. Gunnar Stærkebye hadde bulldoser og med sitt mannskap gjorde han en fenomenal jobb. Lars Johnsen, som for øvrig hadde vært medlem av anleggskomiteen i 1934, var anleggsleder og hadde også med seg folk fra Selmer og Teigen til bygging av stillaset på 23 meter. Og som vanlig var det tusenvis av dugnadstimer. Det var ikke greit å drive med snekkerarbeid når gradestokken stadig viste minst 20 minus. Men alt ble ferdig og ekspertene håpet på hopp rundt 130 meter. Etter å ha prøvd bakken på lørdagen uten stor suksess med fart på 109 km/t var Asbjørn Osnes og Torbjørn Yggeseth spente på søndagen. Og den 11. mars 1966 brakte det løs. Bjørn Wirkola likte seg i bakken med en gang og slo til med 145 meter og 146 meter, og to nye verdensrekorder på en dag. Den gamle lød på 141 i Oberstdorf i 1961.

Neste merkedag i Vikersundhistorien ble 12. mars 1967, og den første internasjonale skiflyvningsuka. Reinhold Bachler fikk drømmetreff og stjal Lars Grinis nye verdensrekord fra Oberstdorf tre uker tidligere (150 m) og strakk seg til 154 meter. Vikersund var for alvor inne på kartet over rekordbakker.

!968 bør nesten forbigås i stillhet. Bare prøvehopping og vind helt opp i 10-12 m/sek.!969 ble vellykket med lengste hopp på 150 meter, og Wirkola og Raska knivet om seieren. Wirkola trakk det lengste strået.

Neste renn i 1971 hadde ganske tynn deltagelse men med veldig god hopping av de som deltok. Fridtjof Prydz vant klart og hans beste hopp målte 150 meter til 4 ganger 20 og en 19.5 og ingen forstod hva den dommeren trakk for. Dette er vel kanskje det flotteste hoppet i klassisk stil som er gjort i denne bakken. Rennet i 1973 ble avlyst av snømangel. Det ble renn i 1975 uten de store høydepunktene.

Et høydepunkt i bakkens historie er nok VM i 1977. Det var et kjempeløft for klubben. Nytt hopp ble bygd og NRK utvidet dommertribunen med kommentatorbokser for radio og TV. Bakken var godt preparert som vanlig og VM ble en suksess, selv om det falt masse snø natt til søndag. Men ved hjelp av mannskap og maskiner fikk vi den unna med liten forsinkelse. Walter Steiner ble mester foran Toni Innauer og Henry Glass (DDR). Rekord ble det også av Frantisek Novak (CZ) på 157 meter.

Nordmennene satte ikke sitt preg på VM 1977, men tre år senere vant Per Bergerud, og vi går inn i Nykänen-epoken. Han vant i 1983 og ble nr. 2 i 1986 etter Andreas Felder. Fijas satte bakkerekord med 163 m.

Hvis Vikersund skulle arrangere VM i 1990 måtte bakken bygges om. Det er i denne perioden at en ny kraft trer fram, nemlig Per Willy Holseter. Han ble en drivende kraft som leder av anleggskomiteen og arbeidet gikk veldig bra. Ikke bare ble skiflyvningsbakken ombygd, men et par år før fikk vi K-90 og i kjølvannet av storbakken kom også de nye småbakkene til erstatning for to gamle. Dette ble et skikkelig løft for anlegget.

Men å arrangere VM ble skikkelig komplisert. Snøen uteble og mildvær gjorde snøproduksjon umulig. Redningen ble en kjempedugnad av lastebileiere som fraktet snø fra Norefjell. Hopping ble det bare en dag men VM ble reddet og Dieter Thoma ble mester foran Nykänen og Weissflog. Nykänen forbedret rekorden til 171m. Vår egen Ole Gunnar Fidjestøl var tippet som en av favorittene og var nok skuffet over å ikke nå opp til medaljeplass.

Ellers ble nittiårene litt blandet i bakken. I 1993 ble det avlysninger på grunn av vind, men Espen Bredesen satte en fin bakkerekord på 185 meter. 1995 ble Goldbergers store år med seier begge dager, men også Okabe ble populær etter to andreplasser og rekord på 194 meter. I 1998 vant Andreas Widhölzl første dag og Takanobu Okabe andre dagen.

Så sto Vikersund igjen for tur til å være VM-arrangør. Gode forberedelser ble gjort, men dessverre sto ikke værgudene helt på vår side. Høye temperaturer skapte vansker med sporet, men mannskapet hadde kontroll på det helt til en TD-assistent fant på at sporet ikke var bra nok og forlangte endringer. Dermed ble det for mykt spor med dårlige kanter og det kunne ikke hoppes på lørdag. Søndag ble preget av vind og verdensmesterskapet ble avgjort på mandag med Sven Hannawald som vinner foran Widhölzl og Ahonen. En viktig erfaring i Vikersund ble at det var siste gangen med lånt rennleder som hadde interesser andre steder.

Et av de beste rennene Vikersund opplevde før siste ombygging var COC (kontinental-cupen) i 2004. Det ble forrykende konkurranser med flott hopping uten den ypperste verdenseliten, et fantastisk vær og masse folk. Tre nye bakkerekorder, først Martin Koch, 209, så Olav Magne Dønnum ,211, og til siste Roland Müller (AUT) 219 meter. En fantastisk opplevelse i en for Vikersund turbulent tid, noe som vi kommer tilbake til. Det var også stor ståhei for å slippe jenter utfor. 4 jenter ønsket å være prøvehoppere, men FIS sa nei. Etter at lensmannen slo i bordet med likestillingsloven og kulturministeren ble koblet inn fikk jentene hoppe, til stor glede for seg selv og publikum.

Så vedtok Norges Skiforbund at Vikersund skulle nedlegges og Norges skiflyvningsbakke skulle bygges i Rødkleiva. Dette var et slag, både i trynet og under beltestedet på Vikersund som arrangør. Selv om vedtaket først skapte stor fortvilelse og noen tårer, skapte det også en kampvilje som etter hvert ga oss mange støttespillere. Og redningen kom vel da Oslo kommune ikke vil tillate utbygging i friområdet i Rødkleiva. Seieren ble Vikersunds, men enda ligger det noen bitre følelser igjen over den behandlingen vi den gang fikk.

Men i 2007 var Vikersund tilbake i verdenscupen og med en populær seier til Anders Jacobsen. Anders hadde jo blitt stor som hopper i bakken ved siden av hvor han har veldig mange hopp. Derfor var dette spesielt moro.

Nok en verdenscup ble arrangert før gamlebakkens dager var talte. I 2009 vant Østerrike lagkonkurransen, mens Schlierenzauer vant individuelt foran Amman og Vasiljev. Harri Olli tangerte rekorden på 219 meter.

Men så var det slutt med den gamle bakken. Stillaset ble sprengt i mai 2010 og maskinene gjorde sitt inntog. Bakken ble dreid noe slik at terrenget i toppen kunne utnyttes og en unngikk farts-stilas. Samtidig ble den trukket oppover og inn i terrenget slik vi ser den i dag. Nytt dommertårn og kommentatorbygg ble satt opp. Nøkkelpersoner i dette arbeidet var uten tvil Per Willy Holseter og Albert Hæhre. Disse to hadde både vyer og pågangsmot til å få dette utført. Arbeidet med bakken startet i mai 2010 og var i store trekk ferdig til nyttår. Og i februar 2011 var det klart for prøve-VM. Det ble med en gang klart at ombygningen var vellykket og Johan Remen Evensen slettet Romørens seks år gamle verdensrekord fra Planica og hoppet 243 meter og jubelen sto i taket. Senere forbedret han den til 246.5 meter. Evensen delte førstedagens seier med Schlierenzauer men måtte se seg slått av Gregor dagen etter. Dette rennet ble en bra generalprøve for VM i 2012. Og rekordene ble straks slått under VM, først av Peter Prevc som ble første mann i verden over 250 meter, men det ble en nordmann Anders Fannemel som var rekordholder til slutt med 251.5 meter. Verdensmester ble Robert Kranjec foran Rune Velta og Martin Koch. Lag-mesterskapet ble for øvrig vunnet av Østerrike foran Tyskland og Slovenia. Mesterskapet ble en suksess med mye publikum og veldig bra hopping.

Vikersund hadde verdenscup i 2013 med seier til Schlierenzauer foran Amman og Kranjec første dagen og Kranjec foran Neumayer og Schlierenzauer. Ingen rekorder det året.

I 2015 ble det også verdenscup uten rekorder hvor Prevc vant første dagen foran Fannemel og Kasai, mens Freund vant andre dagen foran Fannemel og Forfang.

Den hittil siste verdenscup i Vikersund ble i 2017 Stefan Krafts store suksess. Han endte opp med å vinne Raw Air turneringen og satte samtidig ny verdensrekord med 253.5 meter. Robert Johanson hadde 20 minutter tidligere forbedret den gamle til 252 meter men var bare rekordholder en kort periode. Kong Harald var til stede denne lørdagen og gledet seg stort over to verdensrekorder på en omgang.

Vikersund går en ny sesong i møte som del av Raw-Air turneringen og arrangementskomiteen er selvfølgelig i full gang.

Andre nyheter er Vikersund Hoppsenter får en ny K-65 til erstatning for den som ble borte under ombygningen av storbakken. Den har vært savnet men skal etter planen kunne snølegges i vinter og få plast neste sommer. Det er et spennende prosjekt som involverer Buskerud Fylke, Modum kommune, skoleverket og Hæhre-Isachsen hvor skoleelever får opplæring i anleggsarbeid og maskinkjøring.

Dette er i store trekk utviklingen av Vikersund Hoppsenter fra den spede begynnelse i 1930-årene til dagens moderne hoppsenter med mye permanent bygningsmasse som for eksempel hallen som er en kombinasjon av kafe og treningshall med garderober og kontorer. Denne brukes til mange ting som VIP-servering under renn og kan ellers leies til andre begivenheter. På toppen har Vingen kommet som er et veldig populært lokale til mindre arrangementer og som drives som kafe på dugnadsbasis i sommermånedene.

Ellers er hoppsenteret i stor grad basert på dugnadsinnsats, både fra VIF og fra andre klubber og lag, og bringer bidrag tilbake for innsatsen.

En ønskedrøm er at staten kan yte driftsmidler til nasjonalanlegget storbakken slik at anlegget kan holdes i hevd og ikke forfalle. Men foreløpig har det ikke lykkes. Men en kan jo håpe!!